Følg sporene mine

Vi avskyr overvåkning, men vi legger igjen flere digitale spor enn noensinne, de fleste frivillige.

(Another Norwegian article, this time from Morgenbladet a week ago. It’s about surveillance vs. digital footsteeps we voluntarily leave behind).

Dagens mest romantiske mail mottatt: «Jeg hadde tenkt til å fri, men så var du ikke online på MSN.»

Denne oppdateringen kunne jeg lese i twitterstrømmen min nylig. Det er søtt og morsomt, men også absurd. Absurd fordi det er bruddstykker av svært privat informasjon, og jeg kjenner ikke personene som har skrevet dette.

I 2009 er det tilsynelatende ikke grenser for hva vi forteller resten av verden om oss selv (vel, noen grenser har vi, men mer om det senere). Det er spesielt interessant siden 9. november var 20-årsfeiringen for Berlinmurens fall og protestbevegelsen mot datalagringsdirektivet aldri har vært større.

Foto: Bente Kalsnes

Mens jeg sitter og skriver dette, kan jeg gå inn på iPhonen min og applikasjonen Tweetie 2, og få en oversikt over folk som kvitrer i mitt nabolag, helt ned på gatenavn og husnummer. Vel å merke har disse personene valgt å oppgi sine geografiske posisjoner til Tweetie. Det er ikke fritt for at jeg skvatt til da jeg skjønte omfanget av denne applikasjonen.

Og Facebook har skjønt at det er mulig å systematisere all den personlige informasjonen folk legger igjen i statusfeltet. På samme måte som Google har utviklet en influensaanalysator basert på folks søkevaner (Google Flu Trends), har Facebook utviklet en «Gross National Happiness Index», en BNP for humøret. Ved å analysere ordene folk bruker i statusfelt, kan Facebook måle hvor glade eller nedfor amerikanerne er (bare amerikanske Facebook-brukere blir analysert). Så langt har 31. oktober (halloween) og nasjonaldagen 4. juli vært blant høydepunktene i amerikanernes humørsyklus. 2. november, derimot, var en av årets nedturer. Hvorfor vet jeg ikke.

Jeg skulle gjerne likt å vite hva George Orwell, forfatteren av 1984, hadde tenkt om denne utviklingen. I 1949 skrev han om det komplette overvåkningssamfunnet, om Storebror og om fjernskjermer: «Fjernskjermen var samtidig mottager og sender. Den fanget opp enhver lyd som Winston laget hvis den var høyere enn lav hvisking, og så lenge han holdt seg innen det synsfeltet som metallplaten dekket, kunne han dessuten både bli sett og hørt.»

Det er selvfølgelig store forskjeller mellom den formen for overvåkning som Orwell skrev om, som østtyskerne opplevde bak Muren og som alle vi som er imot datalagringsdirektivet protesterer mot. Når Staten står bak «fjernskjermen», lytter til telefonsamtalen eller ser hvem som sender e-post til hvem, føles overgrepene brutale.

Når vi selv rapporterer via statusfeltene i sosiale nettverk vi befinner oss på, har vi tross alt et valg i forhold til hva vi inkluderer eller ikke. Vi gjør det av fri vilje, ikke plikt eller påbud. Vi opplever det som positivt å kunne dele personlig informasjon med kjente – og mange ukjente.

Og noen sperrer har vi, selv om grensene varierer enormt. Da jeg spurte mine venner om hva de ikke deler på sosiale nettverk, dukket nok en gang det vanskelige skillet mellom personlig versus privat opp.

Noen skriver ikke om ektefeller, barn og politikk, andre holdt seg unna «deppestoff». Private detaljer fra eget liv som involverer andre, var noe en venn styrte unna. Om bestemora var syk, så skrev han ikke om det på Twitter. Sykdom og sorg er tema som mange konsekvent ikke skriver om på sosiale nettverk. Heller ikke negative følelser, seksualitet og økonomi. En annen venn skriver aldri om sitt privatliv eller kjærlighetsforhold. Men hans politiske meninger får vi flust av.

Vi viser sporene våre og liker det. Enn så lenge.

About these ads

5 thoughts on “Følg sporene mine

  1. Virker som de fleste har gode prinsipper for hva dem ikke legger ut (etter tilbakemeldingene du fikk fra dine venner) og det er bra.

    Geo-tagging på tweets er jeg veldig skeptisk til, hvertfall så lenge man deler tweets med hele verden. I tillegg bør man kun geo-tagge tweets som har noen relevans med området man befinner seg i, f.eks.: “Her var det et vakkert vann”.

    Ta en titt på siste versjon av Bing Maps som er laget i Silverlight, den har en egen Twitter app som gir deg oversikt over alle tweets som er geo-tagget: http://www.bing.com/maps/explore/

    Her er et skjermbilde som viser funksjonaliteten: http://farm3.static.flickr.com/2514/4156274672_c5cb4d2db8_o.png

  2. Det er en grunnleggende forskjell på informasjon som innhentes uten samtykke, og informasjon som legges ut av egen fri vilje.
    At folk av egen fri vilje legger ut informasjon de strengt tatt burde holdt for seg selv er en annen sak.

    Geotagging er, som mye annet av ny teknologi, kult om man bruker det vettugt. Geotagging av bilder kan være gull verdt etter en ferie!

    Finfin artikkel!

  3. Takk for filmtipset, Børge.

    Viggo, ja, det er stor forskjell mellom den informasjonen man gir ut frivillig og overvåkning.

    Men grensene er allerede iferd med å bli uklare. Her er et par eksempler på hvordan statusoppdateringer i Facebook har vært brukt for å avgjøre kriminelle rettsaker.

    Jeg leste denne artikkelen om Nav i helgen, og her blir det påpekt at Nav har “fullmakter bare politiet kan drømme om”. For ikke å si at Nav har sterkere verktøy enn det fryktede datalagringsdirektivet.

  4. Vet ikke om jeg er enig i at grensene er uklare.
    Det jeg tror er problemet at folk flest ikke tenker på tjenester som Facebook som en del av det offentlige rom. Alt du foretar deg i det offentlige rom som observeres kan vel brukes som alibi eller bevis i kriminalsaker?

    Om det er en observasjon på Facebook eller i den fysiske verden som plasserer deg på et åsted kan kanskje sees på som to sider av samme sak?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s