Boka “Revolusjon 2.0″ og Aftenpostens anmeldelse

Revolusjoner var enklere før, da telte man døde kropper og halshogginger,  ikke antall ”liker” og visninger av YouTube-videoer som i dag.  Men det er på høy tid at vi venner oss til at ”teknikaliteter” også er en del av vår tids revolusjoner.

Image

2. juli kunne vi lese om ”Nettrevolusjon og brutal virkelighet” i Aftenposten (ikke på nett), Mona Ringvejs anmeldelse av Wael Ghonims bok Revolusjon 2.0 (utgitt av Cappelen Damm). Han var Googles markedsføringsjef i Egypt og en av administratorene av Facebook-siden Kullena Khaled Said (Vi er alle Khaled Said).

Aftenpostens anmelder avslutter med ”Kanskje skulle prosjektet hatt et klarere fokus på målet, ikke bare midlene. Bokens litt formålsløse teknikaliteter kan da leses som en trist historie om en revolusjon som ikke helt visste hva den ville”.

Image

Når mennesker kan organiseres uten organisasjoner via sosiale medier og når det oppleves så truende for myndighetene at de rett og slett slår av internett, så er dette mer enn ”formålsløse teknikaliteter”.

Aftenpostens anmeldelse bare tydeliggjør og minner meg på hvor viktig det er at vi raskt begynner å forstå hvordan politiske endringer foregår i en digital og mobil tidsalder.

Når anmelderen kaller dette ”en trist historie om en revolusjon som ikke helt visste hva den ville”, så blir det flåsete. Helt fra første stund var det kampen mot fryktens regime, mot tortur, mot korrupsjon, mot mangel på menneskerettigheter  – for frihet – som drev internettaktivistene som startet ulike Facebooksider. Det brutale drapet på Khaled Said var utløsende, blant annet for forfatteren Wael Ghonim, som ikke kalte seg politisk aktiv før denne hendelsen.

Jeg mener særlig sammenhengen mellom fryktens regime og bruken av internett er viktig å forstå. I samfunn hvor sivilsamfunnet har dårlig kår (vanskelig eller ulovlig å starte organisasjoner) og der politiske aktivisme fører til vilkårlige arrestasjoner, er det naturlig nok problematisk å følge ”vestlige regler” for politiske endring, ala alle tipsene i Einar Gerhardsens klassiske bok ”Tillitsmannen”.

Anonymiteten internett tillater var helt avgjørende for å bryte ned den makten frykt hadde over egypterne (og svært mange mennesker verden over som lever i autoritære regimer).  Bare det å se at flere protesterte digitalt på det brutale politidrapet på Khaled Mohamed Said, ga en økt styrke for de mange tusen som begynte å støtte Facebook-siden. Bilder og videoer hadde særlig stor effekt for å bygge bevegelsen, og de hundrevis av supportere som la ut bilder av seg selv sammen med plakaten ”Vi er alle Khaled Said” ga ytterligere vekst i nettaksjonen.

Hovedseieren og den virkelige store revolusjonen i Egypt, slik jeg leser Ghonim, er at fryktens regime ble knust. Det motet som fikk bygge seg opp på nett, ble flyttet ut i gatene. Vesten har kanskje ikke fått den presidenten vi skulle ønske i Egypt (El Baradei, tidligere leder av det internasjonale atomenergibyrået?), men slik fungerer ”dessverre” demokrati.

Vi kan selvsagt murre og knurre i Vesten over at de egyptiske opprørerne ikke hadde en fiks ferdig masterplan med en liberal presidentkandidat, ny (sekulær) grunnlovstekst, og modige og kvinnelige parlamentsrepresentanter på plass da Mubarak gikk av. Aller helst kunne noen av oss tenkt oss å sende en oppblåsbar Demokrati 2.0-selvhjelpspakke til Tahrir-plassen.

Jeg skal gi anmelder rett i at for dem som er glad i stor revolusjonslitteratur (ala Tolstoj Krig og fred,), så kan selvsagt ikke Ghonims Revolosjon 2.0 måle seg, dette er ikke boken for de store litterære kvantesprangene. Dette er heller ikke boka som virkelig tar deg til bunns i det egyptiske samfunnet og analyserer den egyptiske folkesjelen.

Men når anmelderen sier at ”Ghonims beretning dreier seg i store deler av boken hovedsakelig om teknikaliteter, Facebook-like og kommentarer, men lite om innhold”, så overser hun noe vesentlig.

Boken er likevel enestående i den forstand at vi blir tatt med på innsiden av en de største nettkampanjer som var starten på slutten for president Hosni Mubarak. Og mange av sosial media-grepene Wael Ghonim bruker for å engasjere, rekruttere, og få folk ut i gatene, fremstår som uhyre effektive. Men de er ikke unike. Alle som kjenner til markedsføring vil kjenne igjen metodene. Det unike er at det er første gang vi har sett slike engasjementsgrep ha så stor effekt i Midtøsten. Og allerede nå ser vi metodene blir benyttet i andre land, eks. i protestene i Mexico etter påstander om stemmekjøp.

Her er den politiske ”salgsprosessen” Googles markedssjef i Egypt brukte:

- Få folk til å ”like” og lese nettsiden

- Få folk til å ”like” og kommentere innholdet

- Få folk til å delta i nettkampanjer og bidra med innhold selv

- Få folk til å delta i aksjoner i gatene

De fleste revolusjoner er farget av sin egen tid. I Egypt brukte de revolusjonære steiner og mobiltelefoner, flygeblader og YouTube-videoer. På samme måte som vi må skjønne samfunnstrukturene i et land med politiske opptøyer, må vi forstå ”teknikalitetene”.

Derfor:

Vi må venne oss til at lederløse protester eller revolusjoner rundt omkring i verden vil prege nyhetsbildene i årene fremover.

Vi må venne oss til at mennesker lar seg organisere uten organisasjoner via digitale og mobile verktøy, også i Norge.

Vi må også forholde oss til at diktatorer bruker de samme sosiale verktøyene til å drive overvåkning og sensur av sine innbyggere.

Vi må skjønne og forstå at ”teknikaliteter” har blitt en integrert del både av politisk endring og undertrykking i verden.

About these ads

3 thoughts on “Boka “Revolusjon 2.0″ og Aftenpostens anmeldelse

  1. Da har jeg et boktips: We Are All Weird av Seth Godin. Tiden da massene var enige om ting er forbi. Hvis Mona Ringvej er ute etter en “samlet” politisk bevegelse så er hun 20 år for seint ute. Jeg forstår at hun ønsker seg et politisk landskap skapt i massemedias bilde. Hun minner meg om han som sier “I am not!” når Brian i “Life of Brian” sier “You ar ALL individuals.”

    Alle egyptere er individer. Det er nettopp DERFOR de ønsker seg et annet samfunn enn diktatoren, som vil at alle skal være like og lydige. Jeg har to ting å si til Mona Ringvej:
    1. Hvilken side er du på egentlig? Vil du at egypterne skal samle seg i store homogene segmenter? Slik diktatorer ønsker.
    2. Les We Are All Weird av Seth Godin, så kanskje du lærer noe om verden etter at massemedia har mistet kvelertaket. Lim denne linken inn så kommer du til amazon:

    http://amzn.to/NY39fx

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s