Dear friends and readers – huge apologies for my lack of  frequent updates on this blog this fall!

Photo: Bente Kalsnes

As I told you some months ago, I’ve moved back to Norway, Oslo, and I’ve started a new job as communication advisor at Origo, a social network and publishing platform. I love, love, love  it, but when the day is finished and the kids have gone to bed and I’ve done my last work things and read the articles my Twitter friends have suggested, it is already too late for blogging.

So therefore, a short update on stuff I’m working on these days:

• Next week, Origo, in cooperation with the Ministry for Reform and Administration, is organizing a workshop/conference called Dugnadssamfunnet 2.o (my translation – the Collaborative Society – a workshop about innovation, digital tools and participation). Opera’s CTO Håkon Wium Lie is one of the speakers. Since I just came back from the always inspiring Personal Democracy Forum in Barcelona, this  feels like some sort of a mini-PDF for Norway:-) I wrote about the first European PDF conference (in Norwegian) here and here (in Norwegian).
• I’ve recently talked with some contacts about bringing the Girl Geek Dinner concept to Oslo (something I’ve written about before). I’m sure it is doable, I just need to move some stuff (away) in my calendar.
• I’m still writing a technology column for Morgenbladet and I will continue blogging occationally for the European PDF blog.
• I’m updating the Norwegian Origo blog as well as  our Twitter account (I will return later with more details about the kind of work I do for Origo).
• But mainly I’m waiting to go offline and start skiing into the Norwegian woods. The snow is still not here, but today it was -7 degrees…

Before the frost and ice came. Photo: Bente Kalsnes

Vi avskyr overvåkning, men vi legger igjen flere digitale spor enn noensinne, de fleste frivillige.

(Another Norwegian article, this time from Morgenbladet a week ago. It’s about surveillance vs. digital footsteeps we voluntarily leave behind).

Dagens mest romantiske mail mottatt: «Jeg hadde tenkt til å fri, men så var du ikke online på MSN.»

Denne oppdateringen kunne jeg lese i twitterstrømmen min nylig. Det er søtt og morsomt, men også absurd. Absurd fordi det er bruddstykker av svært privat informasjon, og jeg kjenner ikke personene som har skrevet dette.

I 2009 er det tilsynelatende ikke grenser for hva vi forteller resten av verden om oss selv (vel, noen grenser har vi, men mer om det senere). Det er spesielt interessant siden 9. november var 20-årsfeiringen for Berlinmurens fall og protestbevegelsen mot datalagringsdirektivet aldri har vært større.

Foto: Bente Kalsnes

Mens jeg sitter og skriver dette, kan jeg gå inn på iPhonen min og applikasjonen Tweetie 2, og få en oversikt over folk som kvitrer i mitt nabolag, helt ned på gatenavn og husnummer. Vel å merke har disse personene valgt å oppgi sine geografiske posisjoner til Tweetie. Det er ikke fritt for at jeg skvatt til da jeg skjønte omfanget av denne applikasjonen.

Og Facebook har skjønt at det er mulig å systematisere all den personlige informasjonen folk legger igjen i statusfeltet. På samme måte som Google har utviklet en influensaanalysator basert på folks søkevaner (Google Flu Trends), har Facebook utviklet en «Gross National Happiness Index», en BNP for humøret. Ved å analysere ordene folk bruker i statusfelt, kan Facebook måle hvor glade eller nedfor amerikanerne er (bare amerikanske Facebook-brukere blir analysert). Så langt har 31. oktober (halloween) og nasjonaldagen 4. juli vært blant høydepunktene i amerikanernes humørsyklus. 2. november, derimot, var en av årets nedturer. Hvorfor vet jeg ikke.

Jeg skulle gjerne likt å vite hva George Orwell, forfatteren av 1984, hadde tenkt om denne utviklingen. I 1949 skrev han om det komplette overvåkningssamfunnet, om Storebror og om fjernskjermer: «Fjernskjermen var samtidig mottager og sender. Den fanget opp enhver lyd som Winston laget hvis den var høyere enn lav hvisking, og så lenge han holdt seg innen det synsfeltet som metallplaten dekket, kunne han dessuten både bli sett og hørt.»

Det er selvfølgelig store forskjeller mellom den formen for overvåkning som Orwell skrev om, som østtyskerne opplevde bak Muren og som alle vi som er imot datalagringsdirektivet protesterer mot. Når Staten står bak «fjernskjermen», lytter til telefonsamtalen eller ser hvem som sender e-post til hvem, føles overgrepene brutale.

Når vi selv rapporterer via statusfeltene i sosiale nettverk vi befinner oss på, har vi tross alt et valg i forhold til hva vi inkluderer eller ikke. Vi gjør det av fri vilje, ikke plikt eller påbud. Vi opplever det som positivt å kunne dele personlig informasjon med kjente – og mange ukjente.

Og noen sperrer har vi, selv om grensene varierer enormt. Da jeg spurte mine venner om hva de ikke deler på sosiale nettverk, dukket nok en gang det vanskelige skillet mellom personlig versus privat opp.

Noen skriver ikke om ektefeller, barn og politikk, andre holdt seg unna «deppestoff». Private detaljer fra eget liv som involverer andre, var noe en venn styrte unna. Om bestemora var syk, så skrev han ikke om det på Twitter. Sykdom og sorg er tema som mange konsekvent ikke skriver om på sosiale nettverk. Heller ikke negative følelser, seksualitet og økonomi. En annen venn skriver aldri om sitt privatliv eller kjærlighetsforhold. Men hans politiske meninger får vi flust av.

Vi viser sporene våre og liker det. Enn så lenge.

Gjør teknologien oss dummere? Nei, bare mer ukonsentrerte. Og forstyrrelsen har en pris. Det kan ta oss 15 minutter å komme tilbake til en krevende arbeidsoppgave etter en epost.

(Sorry to my international readers, but this is a Norwegian article I wrote some months ago about concentration, technology and social networks.
Denne artikkelen har stått på trykk i Strek Magasin og det var denne tweeten fra Petter Bae Brandtzæg i dag som minnet meg på at jeg ikke hadde lagt den ut. I forrige uke leste jeg denne svært tankevekkende bloggposten fra danah boyd om hva som skjer når Twitterveggen (eller back channel) på en konferanse blir hovedfokus (front channel), ikke foredragsholderen. Les også NRKbetas Eirik Solheims blogg post A smartphone moment.)

Hvor mange ganger har vi ikke hørt at vi blir så mye mer effektive med ny teknologi? Hvor mye mer får vi ikke gjort når vi både kan svare på epost, prate i telefon og gjøre ferdig den siste Excel-filen samtidig? All informasjonen vi trenger er bare et Google-søk unna. Og vi organiserer og systematiser dataene våre på så smarte måter at ny kunnskap åpenbarer seg. Men hvor mange ganger har vi ikke mistet konsentrasjonen av et pip, et pling, en vibrasjon?

Foto: Bente Kalsnes

Etter tretten år med intens bruk av internett og diverse kommunikasjonsdingser er det på tide å gjøre opp status for en teknologielsker som meg. Idet jeg skriver denne artikkelen, hører jeg på musikk via Spotify, har mobilen liggende ved siden av meg og får varslinger om nye eposter via pop-up-vinduet til Google Notifier. For øyeblikket har jeg skrudd av chatte-funksjonen i Gmail og Skype, samt Twitter, den avhengighetsskapende minibloggetjenesten som gir oss 140 tegn til å fortelle om livet og tankene våre. Viljestyrke skal til for å styre unna alle fristelsene fra sosiale medier. Obs, der kom en epost fra en ukjent person som vil være med i nettverket mitt på LinkedIn. Hvor var jeg?

Konsentrasjon, ja, det var det.
Konsentrasjon er evnen til å fokusere på en ting mens man ignorere andre ting. Det kan være å følge én samtale fremfor alle de andre som foregår i et rom. Konsentrasjon kan trenes opp, men har også sine klare begrensninger. Forskere fra University of Illinois fant i 2007 ut at det tok opptil 15 minutt for en gruppe Microsoft-ansatte å returnere til krevende oppgave, som å programmerer eller å skrive en rapport etter å ha blitt forstyrret av en epost eller chattemelding. Ofte sjekket de nyhetene eller sportssidene eller svarte på andre eposter før de gikk tilbake til den opprinnelige arbeidsoppgaven.
- Jeg var overrasket over å se hvor lett folk ble distraherte og hvor lang tid det tok dem å komme tilbake til det de opprinnelig holdt på med, sa Microsoft-forskeren Eric Horvitz til New York Times.
Forsinkelsen kan gjenspeile hvor lang tid det tar å reaktivere kognitive ressurser som forstyrrelsen kan ha lagt beslag på, hevdet forskerne.

Forstyrrelsens pris
Jeg vil teste ut dette i praksis og tar på meg rollen som konsentrasjonsforstyrrer. Jeg ringer til Thomas Hoff, førsteamanuensis ved psykologisk institutt på Universitetet i Oslo. Idet telefonen ringer på hans kontor, sitter han fordypet i arbeidet med å skrive den tunge akademiske artikkelen “On the Validity of M-SWOT for Innovation Climate Developement”.
- Når informasjonskompleksiteten går opp, går informasjonsbearbeidelsen ned. Det vil si at jo mer komplekse oppgaver du holder på med idet du blir forstyrret, jo lengre tid tar det før du kommer inn i dem igjen, sier Hoff.
Vår telefonsamtale har en høy transaksjonskostnad, det vil si at det vil ta flere minutter før han er tilbake i artikkelmodus igjen etter at intervjuet er ferdig. For best å finne den gode konsentrasjonen bør han ”frigjøre seg fra verden” som han sier; lukke døren, slå av epost-varslinger og mobiltelefonen, og sette på musikk. Musikk skjerper konsentrasjonsevnen for Hoff. Helst hører han på Cafe del Mar, som er uten forstyrrende vokal. Men musikkvalget bestemmes også av oppgavene som skal løses.
- Underworld er den beste musikken å høre på for meg når jeg skal gjøre eksamensensur. Da jobber jeg ekstremt effektivt, sier Hoff.

BlackBerry-presidenten
En pipende og vibrerende telefon kan til og med sette en president ut av balanse. USA har en president som er avhengig av sin BlackBerry – smarttelefonen som også blir kalt CrackBerry. Barack Obamas bekymring var derfor stor da det lenge så ut til at han ikke fikk bruke smarttelefonen i Det hvite hus av juridiske årsaker. Men Obama og mange teknologisympatisører kunne pustet lettet ut da det noen måneder senere ble kjent at han skulle bli USAs første BlackBerry-president. Obamas avhengighet av telefonen har vært så bekymringsfullt at Newsweek har publisert artikkelen ”Will the BlackBerry Sink the Presidency?” Men multitaskeren Obama har lovet å overse og slå av telefonen oftere, og primært bruke den til å holde kontakt med venner og familie. Rett og slett for å konsentrere seg bedre.
Klarer vi å konsentrere oss lenge nok til å få gjort det vi skal? For både ”multitasking” og den digitale tilgjengeligheten har sine baksider. Og med alle de nye kommunikasjonskanalene er vi alltid ”på”, tilgjengelig for forstyrrelser og avbrudd.
Multitaskingens bakside er jo nettopp at vi gjør så mange ting samtidig, uten å bli ferdig med det vi absolutt bør bli ferdig med. Selv om hjernen er et kognitivt kraftsenter og er ekstremt tilpasningsdyktig, så viser forskning at hjernen behersker dårlig å konsentrere seg om to ting på en gang, for ikke å si fire. Multitasking vil forsinke deg og øke sjansen for feil, hevder David E. Meyer, kognitiv forsker ved University of Michigan. Han sier at forstyrrelser har dårlig innflytelse på vår evne til å håndtere informasjon.
Det avgjørende for hvor godt man klarer å håndtere mange gjøremål samtidig eller multitasking er hva slags oppgaver man jobber med, siden noen jobber er mer krevende enn andre. Å svare på en epost og lyttet til musikk er fullstendig overkommelig. Noen annet er å svare på en SMS og følge med på togsignaler.
Av og til kan det gå ordentlig ille. I fjor kunne vi lese i Nettavisen at 25 mennesker døde av en SMS. Togføreren unnlot å stoppe på rødt lys i Los Angeles. Bare 22 sekunder før krasjet hadde togføreren sendt en SMS. Etter ulykken har det blitt forbudt for togførere å sende tekstmeldingen i arbeidstiden.
Enkelte oppgaver er så konsentrasjonskrevende at ingen forstyrrelser bør oppstå. Piloter som blir forstyrret i forberedelsene før flygning, kan glemme et punkt på sjekklisten når de skal hente seg inn etter en forstyrrelsen, sier psykologen Deborah Boehm-Davis ved George Mason Universitetet i USA. Flyulykken i Spania i fjor, da 153 mennesker død idet flyet skulle ta av fra flyplassen i Madrid, ble forårsaket av en forstyrrelse i flyrutinene.
Bygg en brannmur om konsentrasjonen
En hel industri har vokst frem rundt forbedring av produktivitet og konsentrasjonsevne. Lifehacker er både en nettside og en bok som skal guide oss til å jobbe smartere, raskere og bedre. ”Bruk mer tid på å få gjort ting fremfor å rote med datamaskinen” er slagordet. Man skal bygge en ”brannmur” rundt oppmerksomheten, for å bruke teknologi-sjargongen. Ifølge en studie gjennomført av informatikkprofessor Gloria Mark ved University of California, blir IT-arbeidere gjennomsnittlig forstyrret hvert 11. minutt i løpet av en arbeidsdag. På en helt vanlig arbeidsdag, som torsdag 14. mai, fikk jeg 57 eposter (ingen av disse var spam, vel og merke). Hadde jeg sjekket hver epost når den landet i innboksen min, hadde jeg knapt fått gjort noe. Å logge ut er like viktig som å logge inn for å beherske den digitale kommunikasjonshverdagen.

Innimellom setter jeg meg på en kafe uten trådløs internett-tilgang for å skrive. Ikke epost og Twitter og Facebook og digitale bokmerker og nyhetsoppdateringer. Bare kafegjester som prater om ting jeg ikke kan høre fordi jeg lytter til musikk mens jeg skriver. Thomas Hoff har et godt råd å gi for teknoelskere som meg: Redusere kompleksiteten!
Han forklarer videre ved gi meg en test.
- Har du hørt om George Millers 5 pluss minus 2-teorien? sier Hoff i telefonen?
Nei, sier jeg nølende før jeg blir bedt om å gjenta numrene han ramser opp. Jeg gjentar de fem tallene og får beskjed om å gjøre det samme en gang til. Mens han ramser opp ni tall, plinger det i innboksen min, og øynene mine glir over en Simpson-artikkel jeg har hengende på veggen. Plong, jeg fikk ikke med meg de ni tallene og føler meg like smart som Homer Simpson. Har jeg virkelig like dårlig konsentrasjonsevne som en tegneseriefigur som tenker på dansende apekatter når noen snakker til han?
- Millers teori handler om at syv er det magiske tallet. Han hevdet at hukommelseskapasiteten til ungdommer var på rundt syv element, uavhengig av om disse elementene var tall, bokstaver, ord eller noe annet. Vi har begrenset kapasitet for hvor mye vi kan ha i hodet til enhver tid, sier Hoff og gir et eksempel fra den maritime verden: Dersom det piper på kontrollrommet i ett sett, og kontrolløren ikke klarer å skille mellom at kokken i byssa har brukt for mye strøm og at båten er i ferd med å gå på land, er det fare på ferde. Det som er helt sentral, er at en kan skille viktig informasjon fra mindre viktig informasjon, sier Hoff.

Multitasking er altså ikke er så enkelt som særlig jenter og Tårnfrid skal ha det til.

Twitter-roman
Konsentrasjonsevne handler ikke bare om å fokusere, men også utholdenhet. Klarer vi egentlig å konsentrere oss lenge nok til å lese en bok? Eller har kommunikasjonsteknologien tatt fra oss evnen til dyplesning? I Japan har mobil-romaner solgt godt. Eller foretrekker du å lese romaner i Twitter-format, ørsmå 140 tegn i slengen? Penguin Books har i den siste tiden prøvde seg på Twitter-noveller med varierende hell.
I fjor sommer skapte Nicolas Carr stort oppstuss med artikkelen ”Is Google Making Us Stupid?” i det amerikanske magasinet Atlantic Monthly. Carr er en teknologiskribent og forfatter som har hatt enorme fordeler av internett som et research-verktøy, men han stilte spørsmålstegn ved hva internett gjør med hjernene våre. Han skrev at det brukte å være enkelt å fordype seg i en bok eller en lang artikkel – før. Nå mister han tråden etter to-tre sider. ”Dyp-lesingen som brukte å komme så naturlig har blitt en kamp”, skrev Carr og skyldte på nettlesingen, hvor han hoppet fra lenker til lenker, innimellom å svare på eposter, se en video på YouTube og lytte til podcaster. Men det var ikke bare mangelen på mental utholdenhet som plaget Carr. Han bet seg også merke i hvordan han hadde forandret måten å håndtere informasjon på, inspirert av internett. ”Hjernen min forventer nå å ta inn informasjon på den måten internett distribuerer den: i en jevn strøm av bevegelige partikler. En gang var jeg en dykker i et hav av ord, nå zapper jeg overflaten som en fyr på jetski”.

Drømmen om eBoken
Jeg står også på jetski og leser en stort mengde med nettartikler og blogger hver dag. Med årene har tastaturet blitt en naturlig forlengelse av lesemåte min. Men når jeg leser en bok, slår det meg at jeg ønsker å klikke på et ord og bli tatt videre til mer informasjon om akkurat det uttrykket, den historien eller den organisasjonen. Ofte drømmer jeg om å ha Wikipedia eller Google search i papirboka mi, og er på nippet til å lukke boka til for å søke videre på Macbook’en. Vel, innimellom gjør jeg akkurat det og forsvinner inn i et Google-søk som får meg til å glemme papirboka. (Det er mulig eBoken eller Amazons elektroniske leser Kindle blir min løsning). Jeg har alltid lest bøker med en penn tilgjengelig, klar for understreking eller notater i margen, men nå om dagen savner jeg alle de digitale verktøyene når jeg for en sjelden gangs skyld sitter innerst i sofakroken og skal sluke noen sider. Er jeg i ferd med å gå fra å være en boksluker til en skumleser?

Blokkere Facebook?
Teknologioptimisten som jeg er, så tror jeg likevel dette ordner seg. Bare vi husker å slå på våre personlige brannmuret og beskytte meg fra alle plingene og de digitale fristelsene. Lifehacker-forfatter Gina Trapini råder oss til å sjekke epost maks tre ganger om dagen, siden epost er vår tids narkotika. Dersom viljestyrken er svak og vi gjentatte ganger avbryter arbeidet for å sjekke sportsidene, Facebook eller Twitter, så kan vi rett og slett bruke programvare for blokkere sidene med tidsinnstillinger – for å få jobben gjort. Om vi beskytter oss fra teknologien eller oss selv, er et definisjonsspørsmål. En annen ting jeg ønsker å beskytte meg mot tvitrende leger.
Jeg ble alt annet enn betrygget da jeg i februar leste at kirurger fra Detroit hadde begynt å sende Twitter-meldinger under operasjoner. ”Gosh, denne er stor”, skrev en av legene om en svulst han jobbet med å fjerne. Leger bør ha fingrene på skalpellen, ikke på tastaturet!

Digitale overlevelsestips:
-Sjekk epost maks tre ganger hver dag
- Gjør viktige arbeidsoppgaver tidlige på morgenen, når du har energi og før alle forstyrrelsene setter inn.
-Lag overkommelige og konkrete lister for gjøremål, og krysse dem ut etter hvert.
-Blokker nettsider du besøker for ofte dersom du ikke klarer å styre utenom dem (eks. bruk Leechblock)

Kilde: Lifehack.org

Why aren’t there more techpolitic attempts in Scandinavia? Why isn’t there a Sunlight Foundation in Denmark, a MySociety in Sweden, a FarmSubsidy in Norway? (This blog post was also posted at Personal Democracy Forum’s European blog)

That’s something I’ve been wondering about, since the Scandinavian countries have among the highest internet usage in the world (in Finland, it will even become a legal right to have a one megabit broadband connection), high degree of openness in politics (ex, all municipalities and ministries in Norway have electronic mail journals that are available for the public. Margot Wallström, the Swedish Vice President in the European Commission, has a similar service, mail register) as well as populations with fairly high educational levels. In addition, we also know that social networks, such as Facebook, are extremely popular.

Some would argue that the more open a country’s own government and political culture is, the less likely you are to see bottom up efforts like MySociety or Sunlight. Is the distance between power-holders and the people so short and the possibilities for influence so many that we don’t need tools like TheyWorkForYou? I doubt so. Are the techpolitics enviroments in these countries too tiny to foster the kind of political digital innovations we’ve seen in the UK and the US? Maybe. We could also blame lack of good funding possibilities (except from the government), since we have few independent foundations similar to Sunlight.

We do see lots of examples of online communication between elected officials and the public, but not that many collaborative (problem solving) projects. However, there are some attempts, and we’ve gathered the most interesting cases for you. If you know of any other Scandinavian or Nordic political collaborative projects, let us know in the comment section.

Transparency/public data – efforts to make public data accessible to all on the Internet; free, searchable, clickable.

• Digitaliser.dk (Denmark) – overview of public data resources in Denmark. The purpose is the encourage the use of public data in new ways. Similar to data.gov.
• Opengov.se (Sweden) – overview of public data resources in Sweden. The goal is to highlight the benefits of open access to government data and explain how this is done in practice. Similar to data.gov.

Collaboration/ political ideas – tools to make it easier to cooperate and solve political problems.

• Ideoffensiv.dk (Denmark) – portal for political ideas in Skanderborg municipality. People can present ideas, discuss them, vote, and follow how the municipality is dealing with the political ideas from the public.
• GataMi -Tromsø municipality (Norway) – report a problem in your neighbourhood, ex a pothol or a broken street light. Similar to FixMyStreet.
• Malmøinitiativet (Sweden) – portal for political ideas in Malmö municipality. Suggest a political idea, and get support from you idea from the local community.
• Yr.no (Norway) – weather data presented in a user-friendly way, based on public data. Project developed by the Norwegian Meteorological Institute and the Norwegian Broadcasting Corporation.
• Hendelseskart (Norway) – political event map from the local newspaper Asker og Bærum Budstikka. Political events from the past 3 months are marked on the map (in addition to crime, accidents, fires).
• Maktbasen (Norway) – the “Power database”, a mashup with data on national and local politicians, their economic interests as well as their voting records.
• Fakta først (Norway) – blog and reasearch project about public data.
• HvemStemmerHvad (Denmark) – overview of Danish national politicians’ voting record as well as their absence, starting from 2001.
• Folkets Ting (Denmark) – debate, comment or vote on current law proposals or political speaches.
• Riksdagsmonitor (Sweden) – monitor Swedish national politicians’ voting record and absence.
• Bliv Hørt (Denmark) – digital hearing in the Copenhagen municipality (thanks to HvemStemmerHva for the link)
• Ungdomskriminalistet (Denmark) – ideas for how to reduce youth crime in (suggest ideas, discuss, vote) Denmark, started by the political party Venstre (the Liberals) (thanks to HvemStemmerHva for the link)
• Danmarksdebatten (Denmark – dead?) – digital dialog platform for municipalities and citizens, initiated by the Ministry of Science, Technology and Innovation (thanks to Rasmus Kleis Nielsen for the link)

New ways of communicating between politicians and citizens – blogs written by elected officials and bureacrates.

• Bærumbeta (Norway) – blog about communication policy in Bærum municipality.
• Ordførerbloggen (Norway) – the mayor’s blog in Kongsvinger municipality.
• BetaTrondheim (Norway) – blog about web 2.0 possilities and challenges in Trondheim municipality.
• Departementene og sosiale medier (Norway) – blog about how to utilize social networks and web 2.o tools in a ministry.
• Origo.no (Norway) – online community and publishing tool used by 1067 politicians (all the names are confirmed) in Norway. The Norwegian Labour party has developed their own community, MyLabourParty, on the site. (Disclaimer, the writer works as a communication advisor for Origo)

Do you know any other example? Help us update this list in the comment section! (I’m updating as people suggest more links, and add attributes in parathesis).

This year’s selection of the Nobel Peace Price started an online outcry the second it was announced. For many people, including the recipient himself, is was a shock that hear that president Barack Obama was awarded. And Norwegians were among those who reacted most strongly against the decision from the Norwegian Nobel committee. Not because Norwegians dislike or disapprove of Obama, rather opposite. During the election campaign, 79 percent of Norwegians prefered Obama rather than the Republican candidate, John McCain.

But awarding him the Nobel Prize after just 10 months in office have been hard to swallow, even for Norwegians.

One of the first tweets that circulated was this: “Obama had been in office in 11 days when the nomination ended” (my translation). And as all social media topics these days, the decision got its own “fail” tag, #fredsprisfail (PeacePrizeFail)

The reactions have been raging from people demanding that Torbjørn Jagland, the leader of the Nobel Prize committee, should resign, to people demanding Obama should not accept the prize. Jagland was recently elected Secretary General of the Council of Europe. One blogger has written a formal complaint to the committee on his blog, and a Swedish blogger, Åsa Linderborg, has suggested to dissolve the prize all together.

Politicians such as the social media active Bård Vegar Solhjell (minister of Education), has speculated on Twitter whether the prize will hurt Obama at home or not, and written a huge question mark after Obama’s name in a blog post.

43 percent of Norwegians meant it was right to give the peace prize to Obama, while 38 percent opposed it. 19 percent had not made up their mind according to a recent survey by Synovate, but if you check the online polls, the numbers are opposite, such as in VG.no. It is also characteristic that the young ones are most critical against the committee’s choice, among the 18 -25 years old, only 25 percent are positiv to Obama as a peace prize winner, 42 percent are negative. Among those over 6o years, 58 percent meant that the decision was right.

It has become political incorrect in Norway to say that Nobel committee made the right decision, according to this blogger (who actually supports the decision). One of the commentators in the same tread is even ashamed to be Norwegian because of the committee’s decision.

For more international discussions surrounding the Nobel committee and their decision, follow the Twitter search for Nobel - as you can see, it is full of jokes, both about Obama and the Nobel Peace Price.  The Nobel Peace Price is also a hot topic at the Swedish blog search engine Twingly. Here is the only article where one of the committee member have been interviewed; “He did not seem very happy” said Inger Mari Ytterholm about Obama when he met the press after the Nobel announcement.

Det er mye vi kan si om politikernes internettinnsats, men la oss glemme det nå.

(Denne artikkelen står på trykk i dagens utgave av Morgenbladet. Fordi man ikke kan diskutere på Morgenbladets sider, legger jeg den ut for kommentarer her. Apology to my international readers, this is an article I’ve written for the weekly Morgenbladet about the digital election campaigns in Norway and how voters have participated.)

La oss glemme Frp og Christian Ingebrigtsens valgkampsang «Fremtiden i dag» på YouTube, la oss glemme Lars «Jeg er ikke på Facebook, jeg er på Stortinget» Sponheim, og Dagfinn Høybråtens nitriste KrF-blogg. La oss rett og slett glemme politikerne i noen få sekunder, og deres mer eller mindre tunge satsning på ulike plattformer på internett – Facebook, blogg, Twitter, YouTube, Flickr eller Origo. For det spennende med denne valgkampen er samtalene vi har hatt – velgerne imellom – og hvordan vi har overbevist hverandre og endret mening.

Skal vi tro på en svært interessant meningsmåling som InFact har utført for Valgpanelet.no, så har hver fjerde voksne person i Norge skiftet mening som følge av noe de har lest på en nettdebatt eller blogg. I den yngste aldersgruppen, de mellom 18 og 24 år, var tallene enda høyere; hele 51 prosent oppga at de hadde endret mening. Og hør, det kommer mer: Frp-sympatisører er de mest aktive nettbrukerne, 32 prosent av disse oppgir å lese politiske debatter på nettsider eller blogger daglig eller ukentlig, mens bare tolv prosent av Venstres støttespillere gjør det samme. Venstre er dårligst av alle partiene i denne sammenheng. Som vi vet fra før, er menn nesten dobbelt så aktive som kvinner i de politiske diskusjonene på nettet (24 versus 15 prosent).

Tidligere i sommer skrev jeg at «Frp mangler internettkoden» fordi jeg mente Frp hang langt etter de andre partiene på nett (utenom etternølerne Sp og KrF). Jeg mente partiet undervurderte velgerne sine og deres internettaktivisme, og InFacts tall kan tyde på at jeg hadde rett.

Mens halvparten av velgerne bestemmer seg og ombestemmer seg etter å ha diskutert på blogg eller i nettdebatter, oppgir majoriteten av de spurte at nettet er den minst viktigste informasjonskanalen – et merkelig paradoks, om du spør meg. TV er fremdeles den viktigste politiske informasjonskanalen, foran papiraviser, radio og nettaviser. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell har allerede påstått at valget i 2009 kan være det siste der tv er viktigere enn internett. Jeg tror han har rett, og det underbygges av tallene om hvordan vi deler politisk innhold på nett, som for eksempel en YouTube-video. Nok en gang er Frp-erne blant de ivrigste delerne (21 prosent), bare slått av Rødt (43 prosent), mens KrF holder godsakene for seg selv (bare 3 prosent deler politisk innhold på nett).

De sosiale mediene har gjort valgkampene mer underholdende fordi vi er med. Vi skravler på nett og noen hører på. Vi er så mye med at det belgiske selskapet Attentio er blitt hyret inn av Valgpanelet for å måle buzz-nivået i den norske bloggosfæren for å finne ut hvilke partier og politikere bloggerne snakker om. Da dette ble skrevet, var Frp det partiet flest bloggere skrev om.

Teknologien har visket bort de tradisjonelle skillene mellom det private og det offentlige, og som Jonathan Shaw skriver i Harvard Magazine: det holder ikke bare å skille mellom det private og det offentlige. Nå har vi både det private, det offentlige og det veldig, veldig offentlige.

Valg09 har også lært meg å sette pris på det politiske intimitetstyranniet sosiale medier har åpnet for. Takket være Twitter vet jeg at Venstres stortingskandidat, juristen Abid Q. Raja, slanker seg, at han har gått ned 15 kilo på ett år og at han løp de syv kilometerne rundt Dragsjøen på 46 minutter forrige søndag.

Raja har allerede lovet på Twitter: «Om æ kjem inn løper jeg neste år på 40 blank!» Godt valg!

The Share - do not Steal-campaign argues for sharing. Ironically, the logo has not a Creative Commons licence...

A new initiativ by 2300 Norwegian artists and 37 organizations called Dele – ikke stjele (Share -  Do not steal, more info in English at TorrentFreak) is creating new fuzz. And I’m asking myself: Does that mean upload, but don’t download?

Their main argument is to respect the copyrights. Legal filesharing is good. Piracy is bad. Well, not too hard to agree with them in principle, I think it is fundamental that we pay artists for their hard work – the big question is how. The problem is that the campaign has no sollution for how we should do this in practial terms in our digital reality.

They seem to be against a broadband fee, but pro law enforcement – will they support the American way and arrest teens and claim $1.92 million from a single mother for illegally downloading 24 songs? How do you use law enforcement (to protec copyrights online) without surveillance, breaching privacy, human rights, consumer rights, etc.?

This issue will guaranteed become a topic in a debate I’ve been so fortunate to be invited to with one of my favorite tech thinkers, Cory Doctorow (whom I’ve written about here and here). The topic is filesharing and the publishing company Samlaget has also invited blogger and tech writer Eirik Newth as well as publisher Bjarne Buset from Gyldendal on Litteraturhuset on September 14 (election day).

As I wrote in “Europe’s struggle with piracy”, illegal filesharing and copyrights are hot topics in Europe, and as the election is approaching in Norway, politicians have finally started debating these topics as well.

Here is the video from the latest political debate about filesharing that took place today. Socialist Left politician Audun Lysbakken has written about the same debate, here is another campaign about the same topic, Krev Svar (Demand an Answer – where FriBit and EFN demand answers from the political parties regarding copyrights, filesharing, surveillance, data storage, etc). Eirik Newth has also written cleverly about this.

My fear is that the publishing industry will repeat the same mistakes as the music industry – to treat their own customers as their worst enemies instead of developing good, easy and uncomplicated online shops for digital books. As eReaders are becoming better and more widespread, digital books will become more tempting to share among “friends” (what is a “friend” in the digital reality?). I hope the publishing industry will prove me wrong.

Photo: Bente Kalsnes

It was so much fun to see people coming “out” of the internet and into Underskog’s (translated under wood or underground, a popular Norwegian social calendar) market this Sunday. It was gift economy in practise and lots of happy faces and good bargains. And I just loved this Communist type writer with the owner’s description:

“Keyboard from the Soviet erea. 400 NOK ( 46 euro). Thanks to mum and dad.”

I will start working with the guys who started Underskog tomorrow, the Origo/Bengler guys.

Here is an image of the beautiful logo for the market:

All the kids I talked to this summer while on vacation in Norway, told me that they never paid for music. They found everything they needed online, and downloaded it for free. From Pirate Bay and other file sharing sites. (This blog post is also posted at the Personal Democracy Forum’s European blog)

My very unrepresentative research triggered me even more to read the Swedish book “Piraterna” (the Pirates), about the Swedish file sharers who are robbing Hollywood (my translation). The book gives a fascinating and intelligent view of the Swedish piracy scene, the country where the Pirate Bay originated. But just as I was reading this book, I found an old article from 2001 I had saved about the shut-down of the file sharing site Napster, “How the music industry blew it”, Richard Barbrook’s review of the book “Sonic Boom” at Salon. Guess what – depressingly little had changed since 2001: Technology and law is still on collision course. I do recognise one difference, though: Ten years after Napster’s birth, politicians have started paying attention, but are they doing the right things?

Debates about file sharing and copyrights are becoming impossible to avoid for most politicians. Running for election, most political parties need an answer for how to deal with those issues.

France and Britain are trying the tough approach – the “three strikes and out” approach (also called graduated response). If an indivual, after three warnings, does not stop illegal file sharing, the person will loose his or her internet access. French president Nicolas Sarkozy has pushed for this solution in France, but this spring, the Constitutional Council in France ruled the proposal “unconstitutional”. The European Parliament has also stated through voting that it is  “illegal to disconnect Internet users without direct judicial oversight of the process.”

But now Britain is trying to follow in France antipiracy footsteps with “Digital Britain”, the government’s policy proposal for the digital economy. Just like France, the British government, through Ofcom (communication regulator), will require ISPs to give three warnings to illegal file sharers. If the piracy continue, Ofcom will be given the “power to force Internet companies to limit a person’s access to the Internet via bandwidth “shaping” or “capping,” a technical process that curtails the amount of data a user can download”, according to the Wall Street Journal.

I expect the British proposal will create huge debate and protests, just as the French proposal did. If internet access is viewed upon as a fundamental human right, when is it fair to loose it (if ever)- if you download 10, 50, 100, 1000 or 10 000 illegal songs and movies? And does the age of the pirate matter? What about cutting the internet access for innocent people (the pirate might be sharing the internet access with several non-pirates who will also be affected)?

The Pirate Party (which originated in Sweden) got 7,1 percent of the votes in Sweden and gained one representative in the European Parliament election in June by running on this agenda alone: “Fundamentally reform copyright law, get rid of the patent system, and ensure that citizens’ rights to privacy are respected.”

The Pirate Bay trial and the two surveillance laws IPRED and FRA (both based on EU directives) have created a very hostile and tense file sharing/copyright/privacy debates in Sweden. As the election is approaching in Norway (September 14), some of the political parties have started to propose alternative solutions to the “three strikes” approach. As Cory Doctorow said at the Re:publica conference in Berlin in April, “losing your internet connection is a death sentence for your participation in the 21 century.” But conservative parties want to keep today’s copyright regime unchanged.

Here are some of the suggestions:

-Free filesharing, but everyone with a broadband connection should pay a licence to compensate the artists based on number of downloads (Liberal party).

-Reduce the number of years for copyrights (Liberal party)

-Government should sponsor file sharing (Socialist Left)

The Norwegian researcher Hendrik Storstein Spilker has also described how sponsering of artists might become more common. Another possibility could be to send the bill to the ISPs and producers of digital music players, since they are get all the trafic.

And in the middle of the heated piracy debate, a new Swedish music service has arisen – Spotify. Spotify, which is Europe’s most popular music sharing platform, lets you stream music with or without commercials, instant, legal and for free. If you don’t want to listen to commercials between the songs, you pay a monthly fee. Spotify is a digital equivalent to libraries, you have access to all (almost) the music in the world, but you don’t own it. Interesting enough, the biggest record label, Universal Music Group, earns more from Spotify than iTunes in Sweden, according to Wired.

Is owning your favorite tracks or not turning into the big question for music lovers?

I’ve been accumulating a blogging backlog throughout this summer – having tons of ideas for blog posts, but little time to write. Well, some of the ideas and insights I wanted to share with you, is a brilliant list written by Beth Simone Noveck. I heard her at the Personal Democracy Forum conference in New York in June, and recommended by PDF host Micah Sifry, I bought her new book, Wiki Government and read it this summer. Noveck is a director of Obama’s Open Government Initiative, but also the director of New York Law School’s Institute for Information Law and Policy.

The book gives us lots of ideas about how to bring innovation to government, using digital technology. She also writes about the shift from deliberation (talking) to collaboration (doing). As more governmental agencies, politicians and ministries have started using blogs, Twitter, Facebook to communicate with citizens,  it is time to do more the “just” talk and discuss, and start solving real problems with the new collaborative tools such as wikis, databases, etc. She has experienced with collaborative tools through the “Peer to Patent”-project, a groundbreaking project that started in 2005, where the intention was to open up the American patent process to public participation for the first time. She argues that by encouraging, coordinating and structuring citizen participation, technology can make government both more open and more effective.

Here is Noveck’s list of 10 lessons learned about collaborative democracy (from the book):

1. Ask the right questions. The more specific the question, the better targeted and more relevant the responses will be.

2. Ask the right people. Creating opportunities for self-selection allows expertise to find the problem.

3. Design the process for the desired end. The choice of methodology and tools will depend on the results. The goals should be communicated up front.

4. Design for groups, not individuals. “Chunk” the work into smaller problems, which can easily be distributed to members of a team. Working in groups makes it easier to participate in short bursts of time and is demonstrated to produce more effective results.

5. Use the screen to show the group back to itself. If people perceive themselves to be part of a minimovement, they will work more effectively together across a distance.

6. Divide work into roles and tasks. Collaboration requires parceling out assignments into smaller tasks. Wikipedia works because people know what to do.

7. Harness the power of reputation.

8. Make policies, not websites. Improved practices cannot be created through technology alone.

9. Pilot new ideas. Use pilot programs, competitions, and prizes to generate innovation.

10. Focus on outcomes, not inputs. Design practices to achieve performance goals and metrics. Measure success.