WikiLeaks: Lillebror ser deg

Jeg har ingen problemer med å se at Wikileaks er et fantastisk verktøy for varslere og media, et verktøy vi trenger. Men likevel er der et MEN.

Jeg er for åpne data, men jeg er ikke en åpenhetsfundamentalist. Jeg er for ytringsfrihet, men jeg mener likevel en viss grad av konfidensialitet er nødvendig for at en del samfunnsprosesser skal fungere. Dessuten har personvern en viktig rolle å spille, noe Wikileaks til tider glemmer. Men jeg mener likevel at myndighetene, også de norske, kan bli MYE åpnere enn de er i dag.

Wikileaks’ mindmap

Før jeg kommer tilbake til det store MEN’et, vil jeg fortelle litt om mine inntrykk av Julian Assange, Wikileaks grunnlegger.

Siden jeg er interessert i teknologi, politikk og media, har jeg fulgt Wikileaks fra sidelinjen i flere år. Den kontroversielle frontfiguren Julian Assange har sørget for å få Wikileaks øverst på den globale dagsorden, men hans dominerende ego har også vært problematisk for organisasjonen. Vi vet i dag at flere tidligere wikileaks’ere har hoppet av og er i ferd med å starte sin egen tjeneste,  Openleaks.

Jeg har sett Assange i aksjon på mange konferanser, sist gang i New York i sommer. Den sølvskinnende halvlange manken på den 39 år gamle mannen gjorde at han lett skilte seg ut på Personal Democracy Forum, den mest innflytelsesrike konferansen for teknopolitikk i verden med base i New York og Barcelona. En opprivende barnefordelingssak og kampen mot et ansiktsløst byråkrati i Australia skal være årsaken til at pigmenten forsvant fra Assanges hår i 1999, kunne vi senere lese i en artikkel i magasinet The New Yorker.

På denne junidagen i 2010 sitter Daniel Ellsberg på scenen, mannen som ble legendarisk for å ha lekket Pentagon-papirene til New York Times i 1971, en av de mest berømte varslerne i vestlig historie. Assange deltar i samtalen via storskjerm og Skype fra Australia.

Skypeforbindelsen hopper og rykker, Assange australske aksent blir enda vanskeligere å forstå enn vanlig. Men det jeg og hundrevis av de andre teknopolitikk-deltakterne får med oss, er at Assange og Ellsberg gjensidige beundrere hverandres prestasjoner.

Et halvt år senere er Assanges hår farget brunt, han sitter i varetekt i London, og hackere fra hele verden (gjennom gruppen Anonymous) har startet motangrep med “Distributed Denial of Service-angrep” mot nettsidene til Visa, Amazon, PayPal og Mastercard og PostService, selskaper som har kuttet forbindelsen til Wikileaks. Og i en av de siste Twitter-oppdateringene fra Pentagon-varsleren Ellsberg er budskapet klart:

Twitter


Alle hendelsene rundt Wikileaks de siste årene, og særlig de siste ukene, har satt i gang noen av årets mest spennende debatter. Men reaksjonene på ”Cablegate” – lekkasjen av de mer enn 250 000 amerikanske diplomatiske rapportene via Wikileaks – viser at vestlige demokratier har sviktet.

Jakten på Julian Assanges hode, Wikileaks grunnlegger, viser at kritikerne har mistet hodet, og når krig er fred, oppleves informasjonsfrihet som terror, som Jon Wessel-Aas skriver.

Særlig amerikanske politikere og kommersielle selskaper som Amazon, Visa, Mastercard, eBay, PostService, som har kuttet sine forbindelser til Wikileaks, har løpt hodeløst rundt de siste ukene.

Når Sarah Palin krever at  budbringeren Assange  blir “hunted like Osama bin Laden” og senator Joseph Lieberman presser Amazon til kaste Wikileaks ut fra sine tjenester i serverskyen, så blir jeg kvalm på vestlige demokratier og kommersielle selskapers vegne. I en uke da Norge deler ut fredsprisen til en fengslet kinesisk dissident, fremstår noen av de amerikanske reaksjonene på Wikileaks som svært kinesiske.

Men jeg har mange spørsmål om Wikileaks og en ”wikileakable” verden, mange flere spørsmål enn svar. Jeg håper dere kan være med og drodle rundt noen av disse spørsmålene sammen med meg. Teknologien muliggjør at mer og mer av samfunnet blir gjennomsiktige, så hvor bør grensen gå? Teknologisk determinisme handler om at vi ikke har noen valg, teknologien styrer samfunnsutviklingen og vi humper etter. Dersom vi ikke ønsker å la oss styre av teknologien alene, hvordan ønsker vi å håndterer en ”wikileakable” verden – i forhold til ytringsfrihet, personvern, politikk, jus?

Hva skjer når dataene som blir lekket via Wikileaks ikke tilhører en stat, et stort kommersielt selskap eller en organisasjon? Når alle data kan lekke, betyr det også at private eposter, telefonsamtaler eller helseopplysninger kan offentliggjøres via Wikileaks, slik det skjedde med Sarah Palins epost.

I flere saker har Wikileaks ofret personvernet på vei mot målet om mer åpne samfunn -og styringsformer. Særlig gjelder det lekkasjene fra Afghanistan, der enorme mengder dokumenter ble offentliggjort uten å anonymisere afghanske kilder.  Det foruroliget meg også lese karakteristikker som dette, fra en artikkel om Julian Assange i the New Yorker i juni i år:

”I asked Assange if he would refrain from releasing information that he knew might get someone killed. He said that he had instituted a “harm-minimization policy,” whereby people named in certain documents were contacted before publication, to warn them, but that there were also instances where the members of WikiLeaks might get “blood on our hands.”

Vi har alltid hatt varslere, det er ikke noe nytt med Wikileaks. Det nye er at Wikileaks har gjort det enklere enn noen gang å distribuere og spre informasjonen, hurtig og globalt – i dette tilfellet hemmelig informasjon.

Grunnen til at Wikileaks provoserer mange, og særlig myndighetene så enormt, er at spillereglene nå er snudd fullstendig på hodet. Overvåkning og innsyn har historisk vært noe Staten driver med, det har jo østtyske DDR, sovjetiske KGB, norske POT og George Orwells bok ”1984” lært oss grundig.

Kampen mot Datalagringsdirektivet i Norge handler nettopp om at vi ikke ønsker at staten skal lagre trafikkdata om våre telefonsamtaler, sms’er, eposter, og nettrafikk over lengre tid. Men med Wikileaks og ”Cablegate” er rollene byttet, da er det borgere og ikke minst hackere som kikker myndighetene etter i kortet, noe også Umberto Eco skriver om i artikkelen ”Not such wicked leaks”.

Med andre ord; lillebror ser deg, Hillary Clinton!

Men hva har egentlig myndigheten å frykte, kan man spørre litt flåsete, som i denne  Twittermeldingen som har sirkulert;  ”Dear Government:  as you keep telling us, if you’ve done nothing wrong, you’ve got nothing to fear”.

Betyr det så at ”resultatet av slike lekkasjer kan jo bli at diplomater må rapportere muntlig”, som utenriksminster Jonas Gahr Støre først uttalte til Dagbladet?

Senere har Støre moderert seg, heldigvis, til Aftenposten:

Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre kommer imidlertid ikke til å fortelle sine diplomater at de må bli mer forsiktige med hva de skriver.

”Nei, norske diplomater er nøkterne og saklige i sine rapportinger. Jeg synes det ville være synd om de nå skulle legge bånd seg selv i måten de skriver av frykt for lekkasjer.”

En annen mulighet er jo å gi en del av rapportene lavere hemmelighetsgradering. Eller så må en bare gjøre som John Naughton foreslår i Guardian: ” Our rulers have a choice to make: either they learn to live in a WikiLeakable world, with all that implies in terms of their future behaviour; or they shut down the internet. Over to them.”

Et siste spørsmål som melder seg er hvem skal få bestemme hva som er åpent nok – varslerne, hackerne eller myndighetene? Eller noen helt andre?

Andre bloggposter om Wikileaks dere børe lese:

TechPresident – A PdF reader on Wikileaks and Internet freedom

Clay Shirky – WikiLeaks and the long haul

New Yorker (artikkel fra juni om Julian Assange) – No secrets

John Naughton – WikiLeaks and challenges for journalism

Bård Vegar Solhjell – Eit forsvar for WikiLeaks

Heidi Lunde Nordby, aka Vampus – WikiLeaks – en hær av Davider

Jon Wessel Aas – “Når krig er fred”, oppleves informasjonsfrihet som terror*

Anders Waage Nilsen: Kampen om nettkontrollen

Eirik Bergesen: Derfor spiser diplomater kanapeer


6 thoughts on “WikiLeaks: Lillebror ser deg

  1. Hyggelig å høre, Petter! Jeg ser på dette som en kladd, dette er tanker og setninger som må jobbes enda mer med. Jeg hørte på deler av #PDFleaks i går, Personal Democracy Forums møte om WikiLeaks og internet freedom i går, mye bra der som dere bør sjekke ut: http://www.livestream.com/pdfleaks

    Jeg bet meg også merke i dette sitatet fra Carne Ross som jeg synes er godt: “When you have information you have power, and with power comes responsibility.” For the health of an open society, we definitely want a Wikileaks that is more transparent and accountable to the public than the one we have now.”
    Mer her http://techpresident.com/blog-entry/pdfleaks-journalism-free-speech-ddos-and-internet-freedom-updated

  2. Takk for tips, @Børge! Jeg skal kikke på artiklene hans. Det er enorme mengder artikler og analyser av Wikileaks om dagen, mye å holde seg oppdatert på…

    Hva tenker du om alt dette, Børge?

  3. For det første, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette uten å øyeblikkelig bli oppfattet som en fanatisk WL-motstander, jeg synes nemlig åpenhet i det store og hele er en “god ting”, jeg synes bare ikke at WL i det store og hele er en “god ting”:
    – Ikke alle har *rett* til å vite alt.
    – Det er ikke alle som har *behov* for å vite alt.
    – Det er langt fra alle som har forutsetningene for å “fordøye” alt.
    – Det er veldig mange som har interesse av å ta ting ut av sin sammenheng.
    – Det er enda flere som har interesse av å spre selektiv informasjon, eller endog desinformasjon.
    – Det finnes store mengder informasjon som det faktisk er 100% legitimt å ønske å holde for seg selv, enten man er en enkeltperson, et selskap, en organisasjon eller en stat. Og hvor lekkasjer er både skadelige og ødeleggende. Hvor offentliggjøring ikke tjener noen hensikt annet enn ren ondskapsfullhet.

    Og enda viktigere:
    – Personvern. Du har en god kommentar over. Debatten om DLD har også i stor grad vist hvor viktig en del hemmelighold kan være.
    – Agenda. Vi kjenner ikke Assanges agenda ut over hva han sier selv. Uten å skulle mistenkeliggjøre akkurat *ham*, så må vi passe oss for å komme dithen at ethvert rykte fremsatt i full offentlighet automatisk tas som sannhet. Spesielt viktig blir det å plante informasjon (både for WL OG andre) når en hel “syndeflod” lekkes uten kvalitetskontroll.
    – Assange har selv et frynsete forhold til åpenhet. Ref. kritikk fra mange tidligere medarbeidere og lekkasjer av hans egne “arbeidskontrakter”.
    – WL fortjener ikke betegnelsen varsler. En varsler tar stor personlig risiko for å opplyse omverdenen om forbrytelser og evt potensielle skader påført av varslerens arbeidsgiver (typisk). Det WL gjør er uten videre risiko for seg selv å utsette deler av omverdenen for skade og / eller risiko (Afghanistan-avsnittet over er illustrerende) i den hensikt (or so they say) å fremme åpenhet. Og vennligst, ikke kom med at stakkaren blir “forfulgt”. Det er ikke slik at han er uskyldig bare fordi han er kontroversiell. Inntil saken er avgjort i retten så er akkurat like skyldig eller uskyldig som enhver annen. Konspirasjonsteorier eller ei.

  4. Sorry, det skulle stått:
    “Spesielt enkelt blir det å plante informasjon “

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s