The war against the kids

Listen to me

Photo: E-magic, Flickr, CC

I’ve written about the complicated relationship between copyrights and creativity for Morgenbladet. The text is in Norwegian, but you can try Google Translate if you are interested. One remark – in the original article I wrote that the European Parliament had voted to extend copyrights for music from 50 to 95 years.  The result is actually an extension to 70 years, a change that happened in the voting process. I’ve corrected that below as the article was already sent to print when the result became public.

Krigen mot kidsa

10 år etter Napster og en uke etter Pirate Bay-saken har vi ikke klart å finne en god løsning på fildelingsproblematikken. Det er tragisk.
På slutten av 1920-tallet startet amerikanske myndigheter en krig mot alkohol. Fra 1919 til 1933 var det ulovlig å selge, lage og transportere alkohol i USA. Det ble sagt at alkohol var en gave fra Gud, men at misbruk var Djevelens verk.Lawrence Lessig er amerikansk internettjurist og grunnlegger av Creative Commons (internasjonalt nettverk som tilbyr lisenser for deling av enerett). Han hevder at vi står med bena dypt plantet i en lignende kulturkrig. Vår tids versjon handler om forholdet mellom opphavsrett og kreativitet. Denne gangen er det ikke sherrydrikkende fruer eller Chicago-mafiaen som går i kasjotten, men tenåringer verden over som kriminaliseres for å ha lastet ned Hollywood-filmer og Timberlake-sanger på datamaskinen sin. 10 år etter at Napster ble kjent som verdens første store fildelingsttjenste (stengt ved dom i 2001), har vi ennå ikke løst fildelingsproblematikken.Jeg støtter ikke ulovlig fildeling, men jeg støtter heller ikke at musikkbransjen med International Federation of the Phonographic Industry (IFPI) i spissen kriminaliserer en hel generasjon av tenåringer. Det er også et paradoks at jeg hører mer om musikkbransjens jurister enn artistene deres.

Internett er den beste kopimaskinen mennesker noen gang har laget. Samtidig har internett gjort oss til «supermennesker». Gjennom samarbeid får vi til mye mer enn vi noen gang kunne få til alene (tenk Wikipedia). Men hvordan balansere lovverket slik at det både åpner for kreativ remiksing, og gir kunstnere mulighet til å leve av arbeidet sitt?

Foreløpig har opphavsretten det juridiske overtaket. I forrige uke ble Pirate Bay-skuta utsatt for tung skyts, men langt fra senket. De fire bakmennene fikk ett års fengsel og ble dømt til å betale 30 millioner svenske kroner. I går ettermiddag lå det an til at en komité i Europaparlamentet stemmer for å forlenge kopibeskyttelsen av musikkverk fra 50 til 70 år, under dekke av å sikre musikernes pensjon. Ender dette opp som lov, får noen få pengestinne musikere som Cliff Richard og Paul McCartney dobbelt betaling, mens offentligheten bare kan glemme å dele og remikse musikken i nye 45 år. På konferansen Re: publica i Berlin, kalte Lawrence Lessig dette korrupsjon. Europaparlamentet stemmer til fordel for særinteresser og stenger 90 prosent av kulturen inne i arkiver. Jeg støtter hans tankegang.

Fremtiden må bygges på et fundament av tre prinsipper, selv om det ikke blir lett:

1. Bare ved å gjøre det så enkelt som mulig å gå til lovlig innkjøp av musikk, film, litteratur, spill, bilder og programvare, kan man ha noe å stille opp mot den ulovlige nedlastingen.

2. Lovverket må sikre at amatører eller private brukere har mulighet til å remikse og endre på digitale uttrykk, uten å bli saksøkt hele veien til Høyesterett eller EF-domstolen.

3. Artistene skal kunne leve av den kunsten de lager.

Creative Commons-lisenser er en løsning for hvordan man kan dele kopibeskyttet materiale på tvers av landegrenser. Men hvordan skal markedsmodellen se ut? Vi vet at musikere kan tjene penger på å holde konserter fremfor å selge plater, men hva med skuespillere og forfattere? Venstre har foreslått differensiert bredbåndsavgift eller et abonnementssystem for å finansiere fri fildeling. Vil det fungere? Den såkalte kollektive intelligensen må på banen.

About these ads

4 thoughts on “The war against the kids

  1. Veldig bra. Eg har stor sans for Larry Lessig og synest bøkene hans (og foredraga) talar for seg sjølv med omsyn til seriøsitet og innsikt. Og Creative Commons er ei lenge etterlengta løysing på enkelte område.

    Men hovudutfordringane er som du er inne på, å sikra opphavsmennene/-kvinnene godtgjersle og eit levedyktig utkomme av kreativ framstilling.

    Eg har lite tru på forslaget om ei generell breibandsavgift. Men eg har heller ingen klare alternativ. Det er litt slik at vegen må bli til mens vi går; at det ikkje eksisterer ein klar modell for ei ny tid verken kan eller vil hindra den utviklinga vi ser er på gang.

  2. Patenter må man søke om og da kan man få intellektuell beskyttelse for i 10 år, om ideen er bra nok.

    Paradokset kommer når Barbie Girl har en automatisk beskyttelse i 50 (snart 70) år. Hvorfor skal den beskyttes sterkere enn en oppfinnelse eller et genialt medikament?

    Grunnen til at patenter er begrenset er på grunn av allmennytten, det vil si at samfunnet bør kunne ta del i ny teknikk og medikamenter bør kunne produseres billigere osv. Her veier man opp det gode for samfunnet opp mot motivasjonen for innovatører til å skape noe nytt.

    Kom forresten ikke her og si at Barbie Girl har fantastiske inntekter i dag og at de bør beskyttes for en 14 åring som mikse den.

    Og helt til sist, hvorfor må jeg betale penger til barnebarnet til forfattere som skrev en bra bok før 2 verdenskrig? Hvem fortjener inntekter på noe de har skapt 70 år etter sin død? Er det ikke på tide at man skriver lover for allmennytten og ikke bare for særinteresser og arvinger?

  3. @Stein Ølnes – ang. forretningsmodeller, ta en kikk på den gode artikkelen til Hendrik Storstein Spilker på Delte meninger, den gir en bra oversikt over fordeler og ulemper ved fire forskjellige forretningsmodeller for musikkartister.

    @forvirranerd – interessant idé du har med patenter. Jeg har ikke tenkt i de baner før, vet for lite om de juridiske forskjellene mellom patent og opphavsrett annet enn tidsforskjellen. Hm, må sjekke mer, takk for at du delte ideen.

    En fyr jeg snakket med her i Brussel, sa at hvorfor skal et produkt (en sang, bok, dataprogram, film) ha opphavsbeskyttelse lenger enn til kunsteren/artisten oppnår pensjonsalder? Som du sier, hvorfor skal vi betale til barnebarna av en forfatter?

    Jeg anbefaler dere også å lese Gisle Hannemyrs tekst En grunnlov for kyberrommet? på Delte meninger (som forøvrig er et strålende nettside – så langt).

  4. Delte meninger er bra, absolutt. Der er det også ein diskusjon om lengda på opphavsretten m.m. Jus-professor Olav Torvund er ein av dei ivrige debattantane og bidreg med innsikt i lovverket, sjølv om han etter mitt syn er litt for oppteken av å verna det beståande. Sjå f.eks. diskusjonstråden “Folkebibliotek 2.0″.

    Er elles heilt einig i at opphavsretten går over alle støvleskaft. Retten bør gjelda i levetida til opphavsmannen, ikkje lenger. Har personleg også sans for at den burde fornyast etter liknande prinsipp som patent.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s